Det som er viktig når jeg leser en tekst, synes jeg i hvertfall, er at den får meg til å tenke. Dette var en slik tekst. Det handlet om en gutt som var på feil sted til feil tid. Alle oddsene var mot han, men han visste selv at han ikke hadde slått den gutten. Rektoren prøver å få han til å innrømme det, og enda han vet inderlig godt at han ikke slo til og sparket den gutten, sier han at det var han som gjorde det til slutt. Han innser vel da at det ikke bare er han som har tapt, men også gutten som ble slått har tapt, da han ikke holdt ut med sannheten. Mennesker som ikke tåler sannheten synes jeg er feige, og jeg synes det er dårlig gjort å ikke fortelle sannheten.
Novellen tror jeg vil fortelle oss et budskap. Det er lettere å gi opp når alt trosser deg og går imot deg, men det er vel da man bør stå på sitt for man vet selv hva man har gjort. Gutten i denne novellen nekter plent for det han er beskyldt for i starten, han blir til og med innkalt til rektor hvor rektor virkelig har bestemt seg for at denne gutten er skyldig. Det må være ganske irriterende når du vet at du ikke har gjort det, men alle går i mot deg og beskylder deg.
Takk, det hjalp <3
SvarSlett